Samfunnsansvar

All aktivitet innen Digitalt Liv-initiativet er forankret i et samfunnsansvarlig rammeverk fordi vi anerkjenner nødvendigheten av å være oppmerksom på samfunnsmessig kontekst for og videreutvikling av kompetanse om konsekvensene av bioteknologisk forskning. Dette er grunnen til at vi hele tiden jobber for å svare på spørsmålet: Hva slags fremtid ønsker vi at vitenskap, teknologi og innovasjon kollektivt skal skape for verden?

Grunnlagsdokumentet «Digital Life – Convergence for Innovation» (2014), som beskriver Forskningsrådets satsing på digitalt liv, introduserer den kritiske rollen samfunnsansvarlig forskning og innovasjon (som ofte bare omtales som RRI, etter den engelske termen «Responsible Research and Innovation») skal ha på følgende måte (s. 11-12):

All activities under the Digital Life initiative must be underpinned by the principle and practice
of RRI. It is critical that the biotechnology community is mindful of its societal context and
develops anticipatory competence regarding its impacts.
What kind of future do we collectively want science, technology and innovation to bring into the
world? RRI is a new approach to governance that challenges us all to think about our responsibilities
for the future, as scientists, funders, innovators and citizens, and to act upon these.

Arbeidsgruppen for RRI ved Senter for Digitalt Liv (DLN) skal legge til rette for at forskerprosjektene skal bli i stand til å ivareta sitt samfunnsansvar. I praksis betyr det at RRI-gruppa skal drive veiledning og opplæring i prinsippene for RRI, samt bistå til at forskerprosjektene får den nødvendige kontakten med publikum.

Rollen RRI har i DLN går slik sett ut på å belyse spørsmål som: Hva konkret vil kravet om RRI bety for bioteknologisk forskning og innovasjon i Norge? For de enkelte prosjektene? Hva er samfunnsutfordringene som bioteknologi i Norge må adressere? Hvilken type samfunn vil norsk bioteknologi bidra til? Og hvordan vil den norske konteksten innvirke på engasjement og deltagelse? Slike spørsmål blir konkretisert gjennom forskningen i enkeltprosjektene ved DLN.

Begrepet om RRI har vært kritisert for å være vagt og udefinert. Dette kan være en styrke, da det gir en viss frihet i å definere hvordan RRI skal forstås og implementeres i konkrete forskerprosjekter. Men begrepets utydelighet gir også noen utfordringer i det at man da ikke har en sjekkliste eller ferdigdefinerte krav ethvert prosjekt kan følge. RRI-gruppa skal bidra med kompetanse og veiledning i hvordan de ulike forskerprosjektene skal kunne implementere RRI inn i sine problemstillinger, forskningsmetoder og arbeidsrutiner. Dette gjøres ved å arrangere møter, workshops og mini-kurs der RRI-problematikken presenteres og gjennomgås, både konseptuelt, men også mer praktisk orientert. RRI-gruppa skal videre bidra til å opprette møtesteder slik at forskere fra livsvitenskap kan komme sammen med og starte samarbeid med forskere som har RRI-aspekter som sitt spesialfelt. RRI-gruppa deltar også aktivt i DLN-forskerskolen. Oppsummert, skal RRI-gruppa bidra til å bygge opp en infrastruktur som senker terskelen for å få solide og velintegrerte RRI-komponenter inn i de forskerprosjektene som tilhører DLN.

  • Mer informasjon om RRI
  • Hvorfor RRI er viktig
  • Kontaktpersoner

Mer informasjon om RRI

Den rollen som RRI har fått innen DLN er unik i Norge, men har til en viss grad forløpere i forskningsprogrammer som EUs 7th Framework Programme (FP7) og Horizon 2020; det britiske «Framework for Responsible Innovation»; og det nederlandske «Maatschappelijk verantwoord innoveren» (norsk: Ansvarlig innovasjon), og selv om begrepet RRI er relativt ferskt, så bygger det på en lengre tradisjon for å belyse og diskutere etiske og samfunnsmessige konsekvenser i styringen av vitenskap og ny teknologi. Spesielt har fagfelt som teknologifilosofi, bio- og medisinsk etikk, og STS («Science and Technology Studies») vært foregangsfelt i å underbygge tanken om at politiske og juridiske styringsmekanismer må suppleres med etiske eksperter, samfunnsvitere og stakeholdere i arbeidet med å kartlegge og foregripe nye teknologiers samfunnsmessige konsekvenser.

Studiet av slike konsekvenser har vanligvis vært gjort av forskere fra samfunnsvitenskap og humaniora, og i varierende grad vært knyttet til og integrert i naturvitenskapelige prosjekter. RRI kan sies å være mer proaktivt i forhold til hvordan man skal håndtere både forutsette og uforutsette konsekvenser av forskning og innovasjon. Det innebærer at de samfunnsmessige perspektivene må danne bakteppet for den forskningen som gjøres – hva det forskes på, og hvordan det forskes. Dette legger et større ansvar på de naturvitenskapelige forskerne, selv om det fortsatt vil være aktuelt for mange forskningsprosjekter å knytte til seg forskere fra humaniora og samfunnsvitenskap.

Et RRI-rammeverk som NFR publiserte i 2016 legger vekt på fire sentrale dimensjoner som forskere bør ta hensyn til i innovasjonsprosessen for å kunne sies å være samfunnsansvarlige (hentet fra Stilgoe, Owen og Macnaghten 2012). I begrepet om å være foregripende ligger det at forskning og innovasjon aktivt må kartlegge mulige negative konsekvenser av innovasjonen og utvikle sosialt robuste strategier for å håndtere disse. Kravet om å være inkluderende innebærer at forskere i innovasjonsprosessen lytter til innspill fra ulike stakeholdere (brukere, brukergrupper etc.). Gjennom refleksivitet skal forskerne vurdere sine egne moralske, politiske og sosiale overbevisninger for slik å bli seg bevisst (det sosiale) ansvaret som ligger i hvilke spørsmål som stilles, hvordan problemer defineres, og hvordan disse igjen skal løses. Ved å være åpen for å respondere, sier forskere og innovatører seg villig til å revidere forsknings- og innovasjonsprosessen hvis innspill fra stakeholdere eller den generelle sosiale utviklingen viser at forskningen og innovasjonen ikke er forenelig med sosiale behov eller er etisk uforsvarlig. Det underliggende spørsmål for all forskning og innovasjon blir således: hva slags fremtid vi ønsker å skape gjennom forskning og innovasjon?

NFR forutsetter at forskningen som rammeverket gjelder for – som er i programmene BIOTEK2021, NANO2021, og IKTPLUSS & SAMANSVAR – aktivt forholder seg til de fire RRI-begrepene. Videre pekes det på tre utfordringer som RRI utløser for hvordan forskningen skal legges opp: RRI krever nye former for kunnskap og kompetanse – både for forskere, innovatører og stakeholdere, og på institusjonelt nivå; forsknings- og innovasjonsprosesser må styres annerledes for å akkomodere slike nye former; og RRI må være prosessorientert, ikke produktorientert, for å kunne gi rom for aktiv deltagelse fra stakeholdere. Disse utfordringene (som er hentet fra en EU-rapport utarbeidet av en ekspertgruppe ledet av Roger Strand) viser tydelig hvordan RRI ikke er noe som kan gjøres på siden av eller i tillegg til forskningen, men at kravet om RRI fordrer en aktiv nytenking av hele forsknings og innovasjonsprosessen.

Begrepsapparatet der forskere blir bedt om å være «anticipatory, inclusive, reflexive, responsive» har blitt svært innflytelsesrikt. En annen, svært utbredt beskrivelse av hvordan man skal nærme seg RRI-aspekter finner vi i et skriv fra Horizon 2020-programmet «Science with and for society» fra 2014, hvor RRI knyttes til seks nøkler til hvordan forskning og innovasjon kan – og skal – påvirke og påvirkes av samfunnet. Denne typologien tar dels opp i seg elementene vi har sett lenger opp, men spesifiserer i større grad hvilke samfunnsområder som bør RRI-aspektet skal adressere. Publikumsengasjement («public engagement») tilsier at forskning og innovasjon skal være en inkluderende og deltagende prosess, slik vi også så i avsnittet over. Dette skal sikre sosialt ønskelig og relevant forskning og innovasjon. Den andre nøkkelen er likestilling: eventuelle kjønnsmessige skjevheter må adresseres og aktivt motvirkes. En tredje nøkkel er utdanning, som ikke bare handler om forskerutdanning, men at også barn og unges nysgjerrighet og kreativitet skal stimuleres. Videre legges det vekt på at forskning og innovasjon som er sosialt ansvarlig også er tilgjengelig: open access skal sikre bedre og bredere forskning og innovasjon. Etikk er også en egen nøkkel her, og det tenkes på tradisjonell forskningsetikk, men også at forskning og innovasjon må respektere fundamentale rettigheter og sosiale verdier (håndtering av verdikonflikter, for eksempel mellom ‘trygghet’ og ‘overvåkning’ som følge av innovasjon på IKT-feltet, er en sentral RRI-oppgave). Man tenker her at dette ikke er et hinder for forskning, tvert imot at det sikrer høyere kvalitet gjennom hele prosessen. Til sist har vi styring («governance») som både kan forstås som å fordele ansvaret for RRI – om hvordan politiske virkemidler og andre styremekanismer også må fasilitere arbeidet for RRI, og som et meta-aspekt – som en påminner om at forsknings- og innovasjonsprosjekter må være styrt slik at det muliggjør oppfyllelsen av de andre dimensjonene. Til sammen underbygger begge disse forståelsene av styringsnøkkelen at forskning og innovasjon må være interaktiv og samfunnsrettet.

Rapporten fra ekspertgruppen som ble ledet av Roger Strand drøfter indikatorer for å fremme og observere RRI, og holder frem ytterligere to nøkler. Bærekraft understreker viktigheten av at innovasjon og økonomisk vekst må tenkes sammen med klodens økologiske bæreevne, og helst virke positivt på denne. Dette er en understreking av at den økonomiske bærekraften som kommer i fokus når man snakker om «marketable products» må suppleres av og ikke komme i konflikt med miljømessig bærekraft. Rapporten peker dessuten på at sosial rettferdighet/inkludering ikke (bare) handler om påvirkning på hvordan og på hva forskning utføres innenfor et samfunn, men også om at produktene som innovasjonen fører til skal komme fellesskapet til gode, både gjennom fysisk og økonomisk tilgang.

Hvorfor RRI er viktig

«Science takes credit for penicillin, while Society takes the blame for the bomb» (Jerry Ravetz 1975). Er det slik? Bør det være slik? Kan vi i det hele tatt snakke om «science» på den ene siden og «society» på den andre? RRI indikerer at den kontrakten som styrer forholdet mellom vitenskap og samfunn må re-forhandles. Kanskje har den heller aldri gjenspeilt hvordan forholdet har vært.

RRI er ikke et krav som har tilkommet vitenskapen fra intetheten. Bakgrunnen er en erkjennelse av at det skarpe skillet som er tegnet opp mellom vitenskap og samfunn er feilaktig. Og beslektet, at den lineære arbeidsfordelingen mellom grunnforskning → anvendt forskning → innovasjon i liten grad gjenspeiler den komplekse gjensidigheten når kunnskap og produkter utvikles. Vitenskap er en endringsagent i samfunnet; vitenskapelige valg, helt ned til valg av bruk og utvikling av instrumenter på grunnforskningsnivå, er valg om hvilket samfunn vi vil få. Dette gir forskningen et samfunnsansvar. RRI skaper ikke dette ansvaret for vitenskapen, men tydeliggjør det. Gjennom de fire dimensjonene for RRI har forskningen i DLN redskaper for å gjøre disse valgene bedre og mer solide.

Hvorfor blir valgene bedre? RRI kan bidra til at «verden» som sees gjennom øynene til forskningen samsvarer med den «verden» som samfunnet ser. Og da snakker vi om verden både slik den er og slik den kan komme til å bli. Og ikke minst, hvordan vi – så vel samfunn som vitenskap – ønsker at verden skal kunne bli. RRI kan også bidra til mer solide valg: dimensjonene er redskaper for å skape en overensstemmelse mellom forskningen som samfunnet bruker store beløp på og det som samfunnet får ut av forskningen. Dette er ikke et ensidig krav om at forskning skal være «nyttig», det kan også gi en trygghet i at det som samfunnet investerer penger i – og som forskere investerer mye tid og sin karriere i – leder til kunnskap og produkter som samfunnet faktisk tar i bruk. Og videre handler RRI også om kommunikasjon: vitenskapen skal ikke bare ta imot; gjennom RRI kan vitenskapen ta grep for å strekke seg utover, til å skape forståelse for viktigheten og nytten av den forskningen som gjøres. Som endringsagent har også vitenskapen påvirkningskraft på hva det er samfunnet etterspør. En av DLNs fremste målsettinger er at bioteknologisk forskning skal bidra til økt verdiskaping. Skal man lykkes med dette målet, så er det helt essensielt at det satses på forskning som samfunnet «ønsker», trenger og er klar for å ta i bruk.

Kontaktpersoner

Bli en del av senteret

Forsknings- og innovasjonsprosjekter kan bli en del av senteret direkte via utlysninger i Forskningsrådets program Bioteknologi for Verdiskapning (BIOTEK2021), eller gjennom søknad om partnerskap.

  • Universitetet i Bergen
  • NTNU
  • Universitetet i Oslo
  • -
  • Sintef