Senter for digitalt liv hjelper forskere ut av innovasjonsstartgropa

Det har blitt mange møter mellom Sven M. Carlsen, Reinold Ellingsen og Alexandra Patriksson (f.v.) de siste årene. Foto: Hilde Zwaig Kolstad

Når fjerde driftsår nå går mot slutten er det flere av Senter for digitalt liv Norge (DLN) sine forskningsprosjekter som kan høste frukter fra senterets innovasjonstilbud. En håndfull forskere har dratt nytte av individuell rådgiving og oppfølging fra senterets innovasjonsrådgiver og synes selv de stiller sterkere til å utvikle samfunnsnyttige innovasjoner fra sin forskning.

Uppsala universitet: Nordens eldste universitet en time nord for den svenske hovedstaden. Denne regntunge morgenen i mai står en liten norsk delegasjon på fire forventningsfulle foran dagens program med spennende møter.

Uppsala universitet har ord på seg for å være sterke på forskning og innovasjon innen materialfysikk og særlig nanomaterialer. Derfor har Dirk Linke, leder for DLN forskningsprosjektet BEDPAN, tatt turen til den svenske universitetsbyen, sammen med sin PhD-kandidat Nadeem Joudeh.

Linke er mikrobiolog ved Universitetet i Oslo (UiO) og i hans BEDPAN-prosjekt har de funnet en måte å få bakterier til å produsere nanopartikler av metallet Palladium. Linke og kollegene vet at det de har funnet er spennende, og at det kan utvikles til et nyttig produkt: ikke bare partiklene, men også den bakterielle produksjonsprosessen. Men prosjektlederen er mikrobiolog og har ikke nødvendigvis kunnskap om de potensielle bruksområdene for innovasjonsideen i prosjektet.

Det er her reisen til Uppsala blir en del av BEDPANs innovasjonshistorie.

Senter for digitalt liv sin innovasjonspakke

Initiativet til ekskursjonen er det Alexandra Patriksson, innovasjonsrådgiver i DLN, som har tatt. Hun har også invitert med Lise Rødsten, som er rådgiver ved UiOs teknologioverføringsselskap (TTO) Inven2. I løpet av dagen i Uppsala skal de fire møte eksperter innenfor materialvitenskap, kjemi og innovasjon.

Senter for digitalt liv sin hovedoppgave er å skape verdier for samfunnet fra bioteknologisk forskning og innovasjon gjennom transdisciplinære tilnærminger. Senteret har derfor en egen arbeidspakke dedikert til å hjelpe forskningsprosjektene å nå sitt innovasjonspotensiale. Patriksson har ansvaret for denne delen av senterets virksomhet. Hun tilbyr senterets forskningsprosjekter støtte enten i form av midler til bruk for ulike innovasjonstiltak, som det kan søkes om fortløpende gjennom hele året, eller gjennom individuell rådgivning.

Reisen til Uppsala viste seg å bli svært nyttig for Linke og hans kollega. Forskere de møtte bidro med ny innsikt om mulige bruksområder for Linkes nanopartikler, som han ennå ikke hadde tenkt på selv.

Denne kunnskapen har Rødsten fra Inven2 brukt aktivt i det videre arbeidet med å identifisere mulige markeder for Linkes nanopartikler. Nå er hun i gang med å opprette kontakt med spesifikke selskaper for å starte en dialog om samarbeid og utvikling. Inven2 har kommet tidlig på banen i BEDPAN-prosjektet, og det er et resultat av at Linke har søkt om og fått midler fra DLN, til nettopp å trekke dem inn.

Innholdsrik ekskursjon til Uppsala

I tillegg til innsikt i relevante markeder ga reisen Linke nye kontakter; han hadde så gode samtaler med en av forskerne de møtte, en organkjemiker, at det endte i en intensjonsavtale om et samarbeid de skal søke EU-midler til til våren.

– Den innovasjonsstøtten vi har fått gjennom DLN har vært svært nyttig for oss, forteller Linke. – Alexandra har fungert som en fasilitator, en mediator av ideer, og hjulpet oss å finne riktige utlysninger å søke på. Inven2 har også vært nyttige, men de har med nødvendighet mer kommersielt fokus. I tillegg koster de for mye til å kunne bruke rutinemessig. Det er ikke et hensyn vi må tenke på når vi får rådgivning fra Alexandra.

Patriksson er bevisst på DLN sin rolle i innovasjonsutviklingen: – Senteret må ta en rolle som bidrar til addisjonalitet i prosjektenes innovasjonsarbeid, det vil si; vi skal ikke gjøre det andre gjør, men likevel bidra med verdiskapning. Vi må jobbe tett sammen med forskningsinstitusjonenes egne teknologioverføringsselskaper og bistå prosjektene med det som TTOene ikke har kapasitet til. Der skal vi være. Vi skal fylle de tomrommene!

Senter for digitalt liv som katalysator for samarbeid med teknologioverføringsselskapene

Et annet prosjekt som har mottatt innovasjonsstøtte fra DLN, på en måte som ellers ikke ville vært mulig å få hjelp til, er dCod og prosjektleder Anders Goksøyr, ved Universitetet i Bergen (UiB). Innovasjonsideen i prosjektet hadde blitt diskutert i flere runder i forskergruppa, også sammen med UiB sin TTO VIS og Patriksson i DLN. Den opprinnelige tanken var å utvikle en sensor for å måle miljøgifter i havet ved bruk av biomarkører fra torsken. Men etter at Goksøyr, sammen med Maja Mugic Elgsaas fra VIS, jobbet med forretningsidéen sin gjennom en todagers workshop i Lean Innovation, bestemte de seg for å endre kurs.

Gjennom workshopen, i regi av DLN og flere samarbeidspartnere, siktet de seg inn mot en litt annen industri ennopprinnelig tenkt. Og for å finne ut mer om det nye markedet ble de, i samråd med Patriksson ogVIS, enige om å gjøre en markedsvalidering; en kartlegging av mulige kunder og deres kjøpsinteresse av produktet som Goksøyr og kollegene utvikler. Innovasjonmidler fra DLN gjorde det mulig å leie forretningsrådgiverne i VIS til å gjøre jobben.

Parallelt med markedsvalideringen jobber Goksøyrs forskergruppe likevel med å utvikle selve produktet. Og nå søker de milepælsmidler fra Norge Forskningsråd (NFR) for å få gjennomført en avgjørende såkalt proof of concept studie, som forskningsmidlene deres alene ikke kan finansiere.

– Det er gjennom oppfølgingen fra DLN at vi har fått initiert kontakt med VIS. Og akkurat nå har vi en tett og helt nødvendig dialog med både dem og Alexandra om søknaden vi skriver om milepælsmidler, forklarer Goksøyr.

I milepælssøknaden anmoder prosjektlederen om økonomisk støtte for å produsere rekombinante proteiner som forskergruppa trenger i den videre utviklingen av miljøgiftsensoren. Goksøyrs dCod-prosjekt er ikke det eneste DLN-prosjektet som nylig har søkt om milepælsmidler.

Den lange veien mot helautomatisert glukoseregulering for diabetespasienter

Sven M. Carlsen, prosjektleder for DLN-prosjektet Double Intraperitoneal Artificial Pancreas (DIAP) ved NTNU, og hans kollega i prosjektet, Reinold Ellingsen, er kanskje de fra DLN-nettverket som har hatt mest befatning med de ulike mulighetene for innovasjonsstøtte som senteret tilbyr. De jobber med å utvikle en løsning for å regulere glukosenivået for diabetespasienter, via en «kunstig» bukspyttkjertel; i praksis en helautomatisk styring av insulintilførselen hos pasienter med type 1 diabetes. Ideen har med andre ord vesentlig kommersielt potensial ved å kunne få betydning for en stor pasientgruppe.

I fjor jobbet Patriksson i DLN med prosjektet som case på Helseinnovatørskolen som UiO arrangerer i samarbeid med NTNU og Karolinska Institutet i Sverige. Gjennom kurset utarbeidet hun en grundig forretningsplan i samarbeid med Carlsen og Ellingsen, som ble presentert for investorer fra Karolinska Holding.

Hele prosessen ble svært bevisstgjørende for de to prosjektlederne. På en realistisk måte måtte de beskrive alle aspekter av den framtidige virksomheten og lage en plan for prosjektet fram til en tenkt markedslansering, det vil si seks til ti år framover i tid. Det avslørte raskt både styrkene og svakhetene for å nå det målet.

– Det var en veldig nyttig erfaring som virkelig gjorde oss mer klar over omfanget av utviklingsprosessen. Særlig tidsperspektivet ga oss en aha-opplevelse. Innovasjonsløpet er et langt løp! Det er like langt som forskningsløpet, forklarer prosjektleder Carlsen.

Et marked heldekket av patenter

Enda et arbeid DIAP har fått støtte til, i et samarbeid mellom DLN og NTNU sin TTO, er å gjennomføre en analyse av Intellectual Property (IP)-landskapet som prosjektets innovasjonsidé retter seg mot. Det har gitt Carlsen og Ellingsen en mer helhetlig oversikt over det kommersielle feltet som deres produktidé, glukoseregulereren, befinner seg i.

Analysen har blitt et nyttig verktøy for å forstå bedre hvilken nisje av markedet de skal sikte seg inn mot. Hovedlærdommen: At deres marked i hovedsak er teppelagt av IP’er fra før, og at det er svært vanskelig å finne et område de kan fylle, som ikke allerede er «tatt». Og hva gjør de da?

Det er her de håper at milepælsmidler, som også de nettopp har sendt avgårde en søknad om, skal bringe dem videre. De søker økonomisk støtte fra NFR for å kunne benytte eksterne eksperter til å kartlegge alt av verdi i forskningen som gruppa deres - Artificial Pancreas Trondheim, APT - bedriver. Kartleggingen skal gjennomføres med en spesiell metodikk og resultatet vil kunne gi dem en klarere strategi for hva de bør prøve å patentere. – Uten noen mulige patenter, vil det ikke lenger være noe kommersielt spor å forfølge, konstaterer Carlsen.

I likhet med Goksøyr og dCod, har Carlsen og Ellingsen fått avgjørende støtte fra både DLN og deres lokale TTO med søknaden. Carlsen forklarer søknadsskrivingen som et godt trepartssamarbeid: – Vi har vitenskapelig kompetanse, Alexandra har innovasjonsbiten, og TTOen har utredet DOFIene (Disclosure of Inventions) vi har kommet med etter beste evne.

Både han og Ellingsen understreker likevel at det ikke hadde blitt noen milepælssøknad uten den rådgivningen og pushingen, på både dem og TTOen, som de fått gjennom DLN.

Senter for digitalt liv trer inn der TTOene må vente

Gjennom bistand til å finne utlysninger og skrive søknader om midler til innovasjon og kommersialisering av forskningsresultater, finne relevante kontakter, mer generell innovasjonsrådgivning og økonomisk bistand, spenner DLNs innovasjonsstøtte over mange prosjekter parallelt gjennom hele året. Det er en type støtte som ligger utenfor – og forutfor – det universitetenes TTOer kan tilby. TTOene kan som regel ikke engasjere seg i prosjekter i den aller tidligste innovasjonsfasen og venter gjerne til de er kommet flere steg lengre i sin innovasjonsprosess enn det de fleste av DLN sine prosjekter er i dag.

– Alexandra kan geleide oss inn i ulike samarbeid, hun har mer systemansvar opp mot Digitalt liv-prosjektene som helhet, forklarer Anders Goksøyr om hjelpen de har fått. – VIS bidrar jo for eksempel inn mot milepælssøknaden, men de har sine kapasitetsutfordringer, særlig når det er store felles søknadsfrister, forteller han.

Denne begrensningen hos TTOene anerkjenner også Sabina Strand ved NTNU TTO: – Siden mange av Digitalt liv-prosjektene fortsatt er på et veldig tidlig stadium, det vil si at det ikke er innmeldt noen oppfinnelser ennå, har vi begrenset kapasitet. Da er det veldig bra at DLN har egen dedikert støtte som kan hjelpe og veilede forskerne til å utvikle innovasjonsmulighetene, IP og så videre, sier hun.

Etterlyser veiledning rundt søknader

Flere av forskerne i DLN-nettverket peker på nettopp denne problemstillingen som en vesentlig bonus ved senterets innovasjonsstøtte. Dirk Linke har stor nytte av arbeidet både Patriksson i DLN gjør, og Inven2. Men han forteller at han og kollega Joudeh stadig vekk må minne om at de også må ha tid til å utføre selve forskningen. Det er en reell konflikt mellom forskningsarbeid og innovasjonsutvikling. Det krever enormt med både tid og kompetanse for å utvikle innovasjon fra en forskningsidé - begge mangelvare hos hardtarbeidende forskere som er eksperter innen sitt forskningsfelt, men ikke nødvendigvis har kunnskap om markedet og mekanismene rundt utvikling og kommersialisering av produkter og tjenester.

Når tildelinger fra NFR kommer med krav til innovasjon, som for eksempel gjelder for alle forskningsprosjektene som er støttet gjennom Digitalt liv og BIOTEK2021, er det ingen tilsvarende krav til budsjettering av innovasjonsutvikling. Prosjektene har ulik mengde erfaring med innovasjonsutvikling fra før, og derfor ulike forutsetninger for å forutse størrelsen på budsjettposten. Sven M. Carlsen fra DIAP-prosjektet mener NFR bør ta en mer aktiv og veiledende rolle for å møte utfordringen gjennom å gi råd til budsjetteringen i søknadsfasen. – Hvis NFR virkelig mener at arbeidskraft og midler må settes av til dette arbeidet i budsjettet, så bør vi få beskjed om det i søknadsprosessen. Det koster, og det koster mye – både i midler, arbeidskraft og kompetanse som forskerne i utgangspunktet ikke kan forventes å ha! forteller han.

Han mener et bedre alternativ enn å legge til midler for å lære opp forskerne, kan være at NFR kan tilby innovasjonsstøtte selv, litt som de egentlig gjør gjennom DLN. – La de som er gode på det, gjøre det de er gode på, mener han, og sikter til Patriksson.

Reinold Ellingsen (t.v.) og Sven M. Carlsen (t.h.) har lært mye om innovasjon gjennom samarbeidet med Alexandra Patriksson. I sist møte presenterte de også nye spennende funn fra forskningen sin, som nødvendigvis løper parallelt med innovasjonsarbeidet. – Alexandra er en nyttig og velvillig medspiller. Og det går an å dele faglige problemstillinger med henne også, hun skjønner hva vi faktisk jobber med, forteller de, og sikter til Patrikssons bakgrunn som bioingeniør i tillegg til hennes kompetanse innen innovasjon.

Kunsten å ri to hester samtidig

En annen påtagelig utfordring med innovasjonsutvikling som flere av forskerne peker på, er den iboende konflikten mellom yngre forskeres driv mot på den ene sida å publisere, for å tilfredsstille kravene til sine avhandlinger, og på den andre sida å skulle holde igjen vitenskapelige funn for å sikre patenter i innovasjonsutviklingen.

– Det er problematisk at man må være forsiktig med å dele informasjon når noe potensielt kan patenteres, mener Astrid Aksnes. Hun er prosjektleder for DLN-prosjektet Lab-on-a-chip, ved NTNU.

Tidligere i år deltok hun på et omfattende innovasjonslederkurs i regi av NFR, sammen med Patriksson. Gjennom kurset jobbet de to med å snevre inn forretningsideen i Aksnes’ forskningsprosjekt: en bærbar medisinsk analyseplattform som skal kunne brukes til å stille diagnoser utfra minimale mengder spytt, blod eller andre kroppsvesker. Det er en innovasjonsidé som også har potensial til å kunne være svært anvendelig og nyttig, særlig på legekontorer og rurale klinikker i fattigere deler av verden.

Aksnes forteller om en av hennes PhD-studenter som etter å ha arbeideti litt over to år, gjorde noen veldig spennende funn. Men i stedet for å publisere funnene, måtte studenten holde dem tilbake mens de undersøkte potensialet for patentering. Heldigvis var ikke studenten kommet lengre enn til andre året, og det fantes tid til å forfølge innovasjonspotensialet. – Men vi kunne ikke ha gjort det samme med en student på tredje eller fjerde året, forklarer hun. – Hvis man virkelig vil noe med innovasjon i forskningen, så tror jeg det er lurt at vi forskere har mulighet til å søke mer penger til det, mener hun – i likhet med NTNU-kollega Carlsen.

Til San Francisco for å utvikle ideer

Aksnes har fått god hjelp fra NTNUs TTO og DLN, men på forskjellige måter. Sabina Strand ved TTOen har bistått med å søke i IP-landskapet. Patriksson rådgir mer på det overordnede konseptet, ifølge Aksnes. – Alexandra har vært tettere på, særlig gjennom innovasjonslederkurset, der hun hjalp til med å konkretisere og utvikle forretningsideen.

Aksnes og Patriksson deltok på kurset gjennom fem samlinger og en ukes opphold i det innovasjonshotte området rundt San Francisco. Professoren er svært fornøyd med kurset, som hun mener er et glimrende tiltak for å heve kompetansen om forskningsbasert innovasjon og kommersialisering. Men det var viktig for utbyttet at hun hadde med seg Patriksson. De to jobbet med oppgavene sammen, der sluttoppgaven besto i å presentere sitt konsept og en forretningsmodell for et panel av investorer og NFR.

– Vi jobbet mye med å snevre inn og være spesifikke, og få oversikt over potensielle brukere og hva som er nyttig for dem; ikke nødvendigvis hva vi forskere ønsker. Vi vil ofte lage det beste, det mest optimale. Men det er ikke nødvendigvis det de behøver, kanskje de heller trenger noe som matcher det systemet de allerede har, forklarer Aksnes entusiastisk.

Én av de fem samlingene Astrid Aksnes og Alexandra Patriksson deltok på gjennom kurset i innovasjonsledelse og kommersialisering, fant sted i Silicon Valley. Her får de instruksjoner på Faculty Club på Stanford av Justin Ferrell fra dSchool. Patriksson nummer to fra høyre. Foto: Privat.

Noen skritt nærmere, mange lærdommer rikere

Forskerne som har jobbet med innovasjonsutvikling med støtte fra DLN er udelt enige i at de har lært enormt mye. Likevel – akkurat som de har svært forskjellige forskningsprosjekter som jobber mot svært ulike markeder, har de ulike oppfatninger om hva som er den viktigste lærdommen de sitter igjen med.

Aksnes mener hennes største lærdom, særlig fra innovasjonslederkurset, handler om å kjenne timingen. – Man kan kanskje fordype seg i de mulige anvendelsene for forskningen enda tidligere, og stille seg spørsmålene om hva som er godt nok, hvor er det store behovet? Likevel synes hun det er utfordrende: – Når vi starter vet vi jo ikke hva resultatet blir, så det kan også være dumt å begynne for tidlig med intervjuer og research. Man vet hva som er det mest verdifulle av det en har gjort når en har jobbet en stund og fått noen resultater. For meg var det bra timing i prosjektets tredje og fjerde år.

Sven M. Carlsen og Reinold Ellingsen holder fast ved at det viktigste de har lært gjennom innovasjonsarbeidet og støtten de har fått fra DLN er den totale bevisstheten om hele prosessen: tidsperspektivet, ressursene og kompetansen det krever, styrker og svakheter. Og de er enige om at uten senteret hadde det knapt blitt noe innovasjon i det hele tatt. – Alexandra har vært helt avgjørende. Hun har hjulpet oss å skrive, hun har pusha og masa, og det er jo faktisk nødvendig i denne hverdagen som er så avbruddsstyrt, forteller Ellingsen. – Den interaksjonen vi har med Alexandra har utvilsomt hatt og har verdi, og hun er også en vesentlig link og pådriver i dialogen mot TTO.

Linken til TTOene er noe samtlige forskere peker på som en styrke ved DLNs innovasjonsstøtte; den har bidratt til å aksellerere deres innsats i prosjektene. – Det å få dypere kontakt med TTOen og hvordan de jobber, har vært svært nyttig, trekker Anders Goksøyr fram som en av de viktigste lærdommene under innovasjonsutviklingen i dCod. Han peker også på det seneste arbeidet med milepælssøknaden som svært lærerikt.

Etter sitt besøk til Uppsala universitet, mener Dirk Linke at den viktigste lærdommen han har fått så langt i sitt innovasjonsarbeid, er hvor krevende det er å finne «de riktige ekspertene». Og her ligger nok noe av DLNs merverdi, tror Patriksson: – Vi som er koordinatorer i Senter for digitalt liv blir på en måte eksperter på senterets forskningsprosjekter. Dermed kan det være lettere for oss å forstå prosjektenes ulike behov og finne måter å hjelpe dem på. Og sammen har vi i DLN et stort nettverk å trekke på, både i Norge og internasjonalt.

Senter for digtialt liv har kapasitet til å støtte prosjektene ytterligere

Og senteret ønsker at enda flere av prosjektene aktivt skal be om og motta hjelp med sitt innovasjonsarbeid. Økonomisk støtte til innovasjonsrettede aktiviteter tilbys løpende gjennom året. NFRs innovasjonskurs kjøres hvert år og DLNs prosjekter inviteres til å delta. I tillegg kan senteret fortsette å arrangere kurs og seminarer som forskerne ønsker og har behov for. Og i 2020 økes kapasiteten i DLN når arbeidsgruppa for innovasjon utvides med enda en rådgiver: 1. januar begynner Beate Rygg Johnsen som skal jobbe i team med Alexandra Patriksson.

Utvidelsen er en del av den nye, store innovasjonssatsingen på totalt 30 millioner kroner som DLN har blitt tildelt fra NFR. Over de neste fem årene skal satsingen øke tilbudet som skal gi prosjektene den kunnskapen og kompetansen de trenger for å jobbe videre med sine forretningsideer. I tillegg skal den bidra til at senterets forskningsprosjekter i enda større grad kommer dit på innovasjonsstigen at TTOene kan sette i gang sitt arbeid med dem. Akkurat hvordan dette skal gjøres skal senteret finne ut av sammen med eksterne konsulenter. Arbeidet starter nå og skal pågå hele 2020.

– En sak er likevel tydelig allerede nå, mener Patriksson. – Senter for digitalt liv har funnet en plass i innovasjonsøkosystemet der vi kan gjøre en forskjell, og den skal vi fortsette å utforske og utvikle.

Forfatter

Tilknyttet prosjekt

Publisert: 15. Dec 2019 - kl. 19:15
Sist oppdatert: 18. Dec 2019 - kl. 15:41