Hvorfor forskning blir bedre med Responsible Research and Innovation (RRI)

I serien Volterra Lectures hadde Senter for Digitalt Liv Norge denne gangen hentet inn Professor Wiebe Bijker fra Maastricht University. Foto: Gunnar Dick.

Dette var den noe utfordrende tittelen på det tredje møtet i serien av Volterraforelesninger. Foredragsholder Wiebe Bijker har vært sentral innen Science and Technology Studies (STS), et av fagfeltene som har inspirert den synlige og sterke rollen RRI har i Senter for digitalt liv Norge (DLN). Bijker har også deltatt aktivt i utformingen av hvordan RRI har påvirket forskning og innovasjon i Nederland, og det var erfaringene fra nettopp dette arbeidet som var hovedfokus i hans foredrag på NTNU den 20. september.

Bijker argumenterte for ideen om at naturvitenskapelig forskning og innovasjon må utøves gjennom et aktivt blikk på og bidrag fra stakeholdere og samfunnsaktører for øvrig, er et forskningspolitisk verktøy som er kommet for å bli. Slik sett vil det trolig bare bli mer og mer påtvungent for forskere å forholde seg til begrepet om RRI både av taktiske og praktiske grunner. Men det er slett ikke negativt, hevdet Bijker, fordi det er en tydelig gevinst å hente ved å ramme inn forskningen i et RRI-perspektiv.

Bijker underbygget denne påstanden ved å vise til hvordan retningslinjene for håndteringen av nanoteknologi i Nederland har utviklet seg. I 2006 ble det satt opp en nasjonal komité for å vurdere denne håndteringen. Komiteen besto av fire nanoteknologer, én filosof, én samfunnsviter, og en sekretær med bakgrunn som toksikolog. Konklusjonen til komiteen var at både risikoen og gevinsten med enkelte typer nanoteknologi er såpass annerledes enn for andre mer kjente bruksområder at det krever en annen type risikovurdering og -håndtering.

For å håndtere nanoteknologi som innebærer ukjent risiko er det nødvendig å bringe inn sosiale aktører som blir berørt av bruken av disse teknologiene (såkalte ‘stakeholdere’). Når det gjelder nanoteknologi som innebærer potensielle endringer ved hva det vil si å være et menneske – gjerne knyttet til teknologier for såkalt human enhancement - er det i tillegg påtvingende å bringe inn et mer generelt publikum. Dette både for håndtering av teknologien, men enda viktigere, for å vurdere om denne teknologien er noe vi – som samfunn – virkelig ønsker. Bijker tok oss gjennom arbeidet i komiteen og viste hvordan disse konklusjonene neppe hadde blitt komiteens resultat, hvis det ikke var for bidraget fra ikke-nanoteknologene i komiteen, og det gode samarbeidsklimaet som oppstod gjennom å anerkjenne hverandres bidrag.

I vårt teknologiske samfunn trenger vi gjensidig forståelse mellom vitenskap og samfunn. Foto: Gunnar Dick.

Komiteens arbeid har ledet til tettere involvering av publikum omkring utviklingen av nanoteknologi i Nederland, noe som blant annet har manifestert seg en treårig (2009-2011) offentlig debatt omkring nanoteknologi. Resultatet av denne prosessen ble en sterkere støtte til nanoteknologi enn tidligere (under den forutsetning at teknologer og politikere fortsatte utforskningen av potensielle risikoer ved teknologien). Bijker argumenterte videre at vektleggingen av at det noen ganger er nødvendig å bringe inn stakeholdere og det mer generelle publikum i vurderingen og håndteringen av nye teknologier har fått ulike spin-off effekter på andre teknologiske områder. Han viste her til en nederlandsk rapport om bioteknologi fra 2009 som konkluderte i samsvar med nanokomiteens arbeid, i den forstand at det i rapporten ble hevdet at god håndtering av sosiale konsekvenser i kjølvannet av bioteknologi krever en forhandling mellom ulike typer kunnskap, ulike typer diskusjoner og ulike perspektiver.

En enda mer ambisiøs bruk av det generelle publikum har vært testet i Nederland gjennom en (dels) offentlig prosess omkring hvilke forskningsområder som Nederland bør satse på i fremtiden. For noen år tilbake ble den nederlandske befolkningen invitert til å sende inn mulige forskningsspørsmål. Et konsortium bestående av det nederlandske forskningsrådet, vitenskapsakademiet, universiteter og industri vurderte bidragene til å inneholde 11700 genuine forskningsspørsmål. I en toårig prosess, inkludert ulike stakeholder-workshoper, endte man opp med 25 forskningsområder som det bør satses stort på (1 milliard euro) i årene fremover. Konsortiet legger opp til halvparten av midlene skal brukes til grunnforskning og halvparten til forskning som direkte adresserer de samfunnsmessige utfordringene som Nederland står overfor. Bijker mente at et slikt initiativ trolig ikke kunne skjedd uten at nanoteknologikomiteen ti år tidligere hadde initiert villigheten til og tanken om nødvendigheten av å koble forskning nærmere opp mot stakeholdere og det generelle publikum.

På mange vis, ser Bijker gjennom RRI sin rolle i DLN et forskningspolitisk tiltak med et tilsvarende potensial i å drive frem en type tenkning som bare vil gjør seg mer og mer gjeldende i alle (natur-) vitenskapelige grener. Mens vi vanligvis tenker på forskningskvalitet i naturvitenskap som å bli målt i antall peer review publikasjoner, antall patenter osv., vokser det nå frem en forståelse av at forskningskvalitet også dreier seg om hvordan forskningen resonnerer med samfunnsmessige interesser og verdier, hvorvidt den leder til samfunnsmessig innovasjon og om forskningen bidrar til å skape en bedre fremtid.

Men for at RRI-fokuset skal fungere på en gjennomgripende måte – og ikke bare ender opp som window dressing og etisk legitimering av kontroversiell forskning - mener Bijker at det nødvendig at samfunnsvitenskapelige og humanistiske forskere deltar aktivt inn mot forskningsprosessen, og får utnyttet sin spesifikke kompetanse. Bare da kan potensialet ved RRI virkeliggjøres.

Les mer om Senter for Digitalt Livs arbeid med RRI her.

Forfatter

Asle H. Kiran

E-post: asle.kiran@ntnu.no
Tlf: 73 59 63 49

Profil

Tema
Volterra Lectures RRI

Publisert: 14. Mar 2017 - kl. 09:35
Sist oppdatert: 10. Apr 2017 - kl. 12:34