Antibiotikautfordringen trenger tverrfaglig problemsløsning

I november holdt Folkehelseinstituttet sin årlige konferanse der de retter søkelyset mot problemene knyttet til antibiotikaresistente bakterier. WHO regner i dag økningen av antibiotikaresistente bakterier som en av verdens største helseutfordringer. Årlig estimerer man at rundt 33 000 mennesker dør i Europa av infeksjoner på grunn av resistente bakterier, men det mest dramatiske budskapet ligger likevel i prognosene for problemet. Resistensutviklingen har utviklet seg i et tempo man ikke hadde forutsett, og fortsetter dette er det vanskelig å forstå hvor store konsekvensene kan bli.

De mørkeste prognosene fører oss tilbake til en pre-antibiotisk æra der vi ikke lengre har virksomme antibiotika. Historien er full av anekdoter om det vi i dag vil kalle banale hendelser, men som fikk fatale følger før antibiotika var tilgjengelig. Tidenes kortest sittende amerikanske president, William Henry Harrison, døde 4. april 1841 av septisk sjokk, kun 31 dager etter han ble innsatt til presidentembetet.Han hadde trolig fått en infeksjon gjennom vannforsyningen i Det hvite Hus. Han var landets mektigste, men likevel maktesløs overfor bakteriene.

Budskapet under Folkehelseinstituttets konferanse var todelt. På den ene siden er Norge i en forholdsvis god situasjon sammenlignet med de fleste andre land.Vi har tradisjon for en restriktiv legemiddelpraksis, noe som gjør at også antibiotika forskrives i mindre grad her enn i mange andre land. Bruken i dyrehold er strengt regulert og minimal. Vi har da også en forholdsvis lav forekomst av resistente bakterier totalt sett i befolkningen. Arbeidet med å redusere bruken ytterligere og å etablere nye smittevernstiltak ser også ut til å bære frukter og målene som ble satt for 2020 er innen rekkevidde. På den andre siden er det klart at vi også står overfor store utfordringer. Vi må fortsette å feie for egen dør, i den forstand at Norge kollektivt må ta ansvar for å opprettholde den gode tendensen. Men problemet med antibiotikaresistens synliggjør også at vi lever i en verden som knyttes stadig tettere sammen og vi kan ikke bare kan bry oss om forholdene innad i landet. Som et eksempel er et av de største problemene i Norge importert resistens gjennom at vi tar med oss bakterier hjem fra opphold i utlandet.

Et av de viktigste argumentene man kan trekke ut av Folkehelseinstituttets konferansen er derfor behovet for å se på utfordringene knyttet til antibiotikaresistens som et sammensatt samfunnsproblem. En interessant studie gjort av gjort av Collignon et. al (2018) viser for eksempel hvordan en reduksjon av antibiotikabruk alene vil ha begrenset effekt siden muligheten for å spre smitte utgjør en dominant faktor i spredningen av resistens. Ser man på den globale utfordringen med resistensutvikling vil derfor tiltak som å bedre sanitære forhold, gi folk tilgang til rent drikkevann, skape funksjonelle statsapparat og øke ressursene brukt påhelsesektoren stå fram som helt avgjørende. Dette setter et særlig ansvar på rike land som Norge, og burde også gi føringer for hvordan ressursene best kan disponeres for å møte problemet.

Å ha fokus på at problemer er sammensatte er også viktig hvis man skal lykkes i utviklingen av nye antibiotika. Senter for digital liv Norge (DLN) har nå fire forskningsprosjekter som retter seg inn mot antibiotika. Gjennom disse prosjektene står DLN samlet for et av de største norske forskningsbidragene i utviklingen av nye antibiotika, men hvordan kan man få disse prosjektene til å utgjøre en forskjell i den store sammenhengen?

Det unike med DLN er at man her kan skape mulighet for å jobbe med utfordringer knyttet til konteksten forskningen operer i gjennom integreringen av RRI. For eksempel: økende resistensutvikling skaper et prekært behov for nye antibiotika, men samtidig har den farmasøytiske industrien langt på vei trukket seg ut fra dette området på grunn av lav lønnsomhet. Nye antibiotika er kostbare å utvikle, levetiden er kort før resistens reduserer effektiviteten og samtidig må de underlegges en svært restriktiv bruk for å hindre utviklingen av ny resistens. Denne situasjonen har nå fått flere til å argumentere for at vi trenger radikale endringer i forsknings- og utviklingsprosessen.

Så hvordan gjøre dette på en meningsfull måte? Et interessant eksempel er hvordan de i det nye antibiotika- og kolsprosjektet RESPOND3 har et samarbeid med forskere innen juss ved Universitetet i København for at prosjektet også skal kunne bidra til utviklingen av en mer ansvarlig legemiddelutvikling. Et annet eksempel er hvordan vi 1. April 2020 planlegger å arrangere en tverrfaglig workshop der vi ønsker å invitere relevante beslutningstakere slik som politikere, folk fra forskningsrådet, og helsebyråkrater, inn i nye diskusjoner om antibiotikautvikling og strategier for å håndtere utfordringene med resistens. Denne workshopen vil være et samarbeid mellom de fire prosjektene, DigiBiotics, InBioPharm, Respond3, Fremtidige antibiotika og oss i Res Publica prosjektet.Gjennom å samarbeide er det mulig å skape en tyngde som gir bedre mulighet for å påvirke vilkårene forskningen operer innen. På denne måten kan DLN være en endringsagent i det norske forskningslandskapet.

Referanse:

Collignon, Peter, et al. "Anthropological and socioeconomic factors contributing to global antimicrobial resistance: a univariate and multivariable analysis." The Lancet Planetary Health 2.9 (2018): e398-e405.

Forfatter

Gisle Solbu

Profil

Tilknyttet prosjekt
Tema
RRI Helse Cross project activities

Publisert: 24. Jan 2020 - kl. 10:26
Sist oppdatert: 24. Jan 2020 - kl. 10:29